No partyhat - no party
Vi kjenner risikoene. Sykdommene klamydia, gonoré, hiv osv, eller enklere problemer som soppinfeksjon, står ikke akkurat på lista over mine assosiasjoner for sommerhygge. Æsj! For all del, jeg har hatt ubeskytta sex jeg. Da jeg var 17-18, ung og dum. Nå er jeg 21 og i fast forhold så kondombruken stiller seg litt annerledes, men da jeg like etter russetida var på min første GU og testa negativt for klamydia, fant jeg ut at når jeg ikke hadde blitt smitta til da, skulle jeg faen meg gjøre mitt beste for å ikke bli smitta i ettertid heller. Alle skjønner at man ikke kan se på en person om han eller hun er smitta med en kjønnssykdom og sykdommen har ingenting å gjøre med hvor reinslig du er eller om du har hatt ti eller 100 seksualpartnere. Ett ubeskytta ligg med en som er smitta kan være alt som skal til. Og vi veit det jo så godt!
Jeg syns det er direkte flaut å vite at så mange frivillig (ja for det er faktisk helt 100% frivillig å droppe kondom) utsetter seg for smittefare. Jeg vil ikke være en snusfornuftig festbrems eller den som kommer med pekefinger'n, men for hælvete BRUK KONDOM!
Kjære venner, kjære du som leser dette. Kos deg i sommer! Knull i vei! Pul til krampa tar deg om du vil! Men vær bestemt og bruk kondom. Jenter: ikke hør på unnskyldninger om den stakkars sjokoladen med papiret på. Si klart NEI til ubeskytta sex! Gutter: ros jenta som drar fram gummien fra veska og træ den på med et smil. Si klart NEI til ubeskytta sex! Nyt sommern, nyt sola og nyt hverandre innen smittefrie soner for begges beste.
No partyhat - no party! GOD SOMMER!
Sjekk forøvrig ut linken www.tredenpaa.no
Med fare for å virke sentimental og nyfrelst
Det er langt over leggetid, men jeg sitter oppe og surfer på nettet da jeg hører et slags skrik fra min kjære snorkende kjæreste som ligger på soverommet. Så kommer snorkelydene tilbake, men etter noen minutter hører jeg nok et slags skrik. Jeg bare må inn og sjekke, og der finner jeg en søt gutt som sover fredfullt som et lite barn. Jeg setter meg på sengekanten, stryker ham kjærlig over ryggen og hvisker litt halvhøyt: hva er det du skriker for? Han snur seg brått og i halvsøvne og i rein forfjamselse forklarer han noe om et mareritt og det kjøkkenet vi skulle pusse opp, uten at jeg egentlig blir noe særlig klokere på hva som utløste skrikene hans. Han våkner litt mer, ser på meg med halvåpne øyne og sier: skreik jeg? Vi ler litt, koser litt og kysser litt før han lett faller tilbake til søvnen sin. "Love you" hvisker han, "det var fint av deg å komme inn". Jeg smiler. "Det er jo bare fordi jeg er glad i deg, det" hvisker jeg tilbake.
Jeg hadde en samtale med en av mine aller beste venninner, en av de personen jeg virkelig respekterer og ser opp til, i dag. Vi diksuterte hvor fantastisk man har det når man tilsynelatende har alt en kan ønske seg, men hvor redd man samtidig er for å miste det man har kjært. Ikke de materielle tingene, men venner, kjæreste, foreldre, familie. Tenk hvor skjørt livet faktisk er, når man ser litt stort på det.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ble mer enn lettere rørt da jeg så filmen World trade center, som handler om to politimenn som ble begravet i ruinene etter tvillingtårnene, men på heldig vis ble funnet og berga ut i live. Filmen handler om disse to og familiene deres, og er basert på virkelige hendelser fra terrorangrepet den 11. september 2001. Jeg tok til tårene da jeg så den første gang på kino og jeg tok til tårene da jeg så den for andre gang forrige helg. Et sted i underbevisstheten min tror jeg denne filmen graver frem frykt. Frykten for å miste de jeg er aller mest glad i og frykten for at det som betyr noe i livet mitt brått og brutalt skal rives vekk, uten forvarsel. Eller for den saks skyld med forvarsel. Det kan da umulig være noe bedre å miste et familiemedlem eller en venninne som har vært syk i lang tid. Man kan forbedrede seg, ja, men når personen er borte... Ja da er han borte.
Man kan selvfølgelig ikke tenke på at det man i dag er glad i, en dag vil være borte til stadighet. Og da jeg gikk for å sjekke hva det var med kjæresten min istad, så var det ikke pga en reel frykt for at han ikke skulle puste når jeg kom inn. Det var bare godt å være på den sikre siden. Godt å se at han lå der helt fredfull og hadde det bra. Og ikke minst var det utrolig godt å sitte der på sengekanten, være omsorgsfull og kjenne hvor mye jeg bryr meg om den kjære gutten min. På samme måte som det er utrolig godt å kjenne et par sterke armer som holder rundt meg når jeg f.eks. bråvåkner av et mareritt og hjertet slår dritfort av søvnig angst. Og det til tross for at drømmen kun handla om at en hund og en katt ville komme oppi senga vår.
Det er, for å nok en gang si det litt stort, godt å være glad i og godt å ha noen som er glad i en. Å vite man har en utrolig god venninne man kan støtte seg til og støtte opp om er, når jeg tenker etter, en veldig god følelse. Og jeg har ikke bare én venninne, jeg har en hel gjeng med fantastiske venninner som støtter opp om hverandre. I tillegg er jeg faktisk så beriket at jeg har en 88 år gammel farmor, som både er sprek og klar i hodet. Som jeg kan diskutere med, prate med og fascineres av på godt og vondt. Jeg har en sterk og flott far, som på sin måte har vært igjennom mye, men som likevel har reist seg igjen og igjen og som er her for meg, med sitt merkelige og sjarmerende vesen. Med farmor på topp har jeg et digert familietre som stadig vokser seg større. Hun har fire barn (med ektefeller), ni barnebarn og ti oldebarn. Slå den! Jeg har i tillegg en mamma, to søsken og enda et familietre på mammas side. Og med fare for å høres ut som en nyfrelst idiot, så er alle personene på familietreet mitt og på vennelista mi, helt unike og spesielle når jeg virkelig tenker etter. Hele poenget er vel egentlig at jeg er glad i dem. Alle sammen!
Vi skal alle dø en gang, og noen skal kanskje forlate oss tidligere enn andre. Kanskje bør vi bare nyte øyeblikket, og kjenne ordentlig på følelsen av å være glad i noen. Og ikke minst følelsen av at noen er glad i en selv...
Og du som metter liten fugl...
Etter innlegget mitt om fedme har jeg funnet ut at jeg tenker altfor mye på dette med vekt, kosthold, kroppsfett, buksestørrelser, ja og nei mat osv. Legg merke til at jeg sier tenker. For dessverre sitter det mest i huet mitt, ikke alltid like mye i handlingene. Jeg legger meg gjerne langflat på sofaen med ei god bok eller en dvd-film akkopanert med en sjokolade, et glass brus eller kake fra Seven-eleven. Og når jeg spiser middag... Ååå jeg elsker mat! Samtidig ser jeg meg i speilet og syns at jeg er tjukk selvfølgelig. Jeg klager på appelsinhuden på rompa og presser buksene mine over låra. Foreløbig går det akkurat, men hvor lenge var vel Adam i paradis...? Poenget mitt er (mine nærmeste vet selvfølgelig dette): JEG ELSKER MAT! Ja jeg innrømmer det. Kosen med maten, lage mat sammen med noen, spise og nyte maten, kjøpe maten... Jeg liker det alt sammen. Og jeg veit så altfor godt hvorfor jeg ikke ser ut som en veldreid supermodell, til tross for at jeg har opparbeida meg mye kunnskap om trening vs kosthold de siste åra. Men er jeg ikke lykkelig da? Jo visst faen!! Hadde det vært mulig å knipse og så få vekk mine overflødige kilo hadde jeg jo ikke nølt. Og det er jeg overbevist om at Erna Solberg hadde takka ja til og, til tross for at hun stadig skryter av at hun er stolt av sin overvekt. Men det jo en gang sånn at det skal mere til enn et knips da. Nok om det! NÅ er det på tide med et par oppmuntrende sitater, som kan kompensere litt for de grusomme faktaene jeg gav i mitt forrige kostholdsinnlegg. Og mens jeg kopierer og limer inn skal jeg tenke godt på hva jeg skal ha til middag i dag, gitt. Klapp deg på magan og nyt livet. Man trenger verken være treningsnarkoman eller slappfisk, en liten middelvei er mer en bra nok. Good helg!
"Hør her ALLE jenter: Kvinnemager er IKKE mannemager. Det myke laget utenpå magen er det som gjør oss til KVINNER. Gutta ELSKER det! IKKE sammeligninge deg med sprinterjentene - de har så lav fettprosent at de aldri er i godt humør - og har muligens ikke mensen. MTV videoene er REDIGERT og RETUSJERT! Janet Jacksom har kanskje sixpack akkurat den dagen hun skal dele ut en pris på TV, men har pint seg i uker før for å se sånn ut!
NYT Kroppen din!" - Kari Jaquesson (nettprat på Dagbladet.no)
"Dere kvinner skjønner jo ingenting - vi ELSKER de knudrete lårene deres!" - Odd Nerdrum
Hør etter og hold kjeft!
Det er mange, mange år siden man syntes det var ok å kalle en venninne dum den ene dagen og bestevenn den neste. Det er også en god del år siden jeg innså at en hemmelighet nettopp er en hemmelighet, ikke noe man ivrig skal fortelle videre til andre som sladder. Det er dessuten leenge siden jeg innså at det å lytte kan være minst like spennende som å fortelle, samt at måten man lytter på har alt å si. Å avfeie en annens historie med "Ja, noe av det samme opplevde jeg da..." før personen i det hele tatt er ferdig og før man fullt og helt har tatt poenget er både irriterende og frekt. Å ikke følge med er frekkere. Og å ikke en gang late som om man er interessert er respektløst.
Har du sittet sammen med noen og ruga på en nyhet du har gledet deg til å fortelle lenge? Kanskje ikke en nyhet som betyr så mye for andre, men noe som betyr masse for deg og som du er spent på tilbakemeldingene på. Og når du endelig får sagt det, er det så lite respons at du nesten angrer på at du fortalte det i det hele tatt. Du sitter igjen med en følelse av verken blitt hørt eller fortstått. Du føler deg nesten litt dum når sant skal sies.
Etter hvert lærer man seg hvem man skal gå til for ulike formål. Hvem som sitter på de ærlige svarene, hvem som lytter og analyserer med deg og hvem som ikke heelt skjønner hva du mener. Uten å vite det selv så klart. Så har du hun som skjønner akkurat hva du mener og du kjenner på kjemien at hun faktisk forstår, ikke bare tror at hun gjør det. Noen jatter med deg, andre sier akkurat hva de mener uten tanke på følelsene dine. Noe som i teorien er veldig bra, men som det er en kjent sak at ikke alltid er like heldig. Noen ganger lønner det seg faktisk å ljuge eller bare være enig. I ytterst få, spesielle tilfeller selvfølgelig.
I en annen kategori kommer de som holder på hemmeligheten din og de som ikke gjør det. Da man gikk på barneskolen sa man alltid "ikke si det til noen" når man fortalte noe. Ikke at det hjalp bestandig, men det var vel en slags trygghet om at ikke alle skulle få vite at man syntes Jørgen var søt eller at den og den var dum. Når man er på min alder sier man som regel ikke at den andre ikke skal fortelle det videre, men man forventer likevel at det ikke skjer, gjør man ikke? I alle fall gjør jeg det når jeg forteller en "hemmelighet" eller en personlig ting jeg trenger støtte til. Jeg vil ikke høre om det fra en annen venninne en uke seinere og jeg vil ikke at hele venninnegjengen skal få mene noe om problemet mitt med mindre jeg bestemmer at det er et fellestema. Er ikke det opplest og vedtatt for lenge siden egentlig? Og hva med de som hjertelig forteller deg ting om andre, som du er temmelig skråsikker på at de ikke skulle fortelle videre? Føler du deg hundre prosent trygg på å fortelle denne personen da? Neppe.
Nå tenker du kanskje at jeg tror at jeg er den perfekte venninnen, med en korrekt ballanse mellom det å lytte og det å prate. At jeg alltid nikker interessert når noen forteller meg noe og at jeg har geniale kommentarer og stor forståelse for det som blir sagt hver eneste gang andre åpner kjeften. Sånn tviler i alle fall jeg sterkt på at jeg er, men jeg prøver å bli bedre hver eneste gang jeg snakker med folk og jeg er blitt mer og mer bevisst på disse tingene. Man kan ikke alltid være den perfekte lytteren. Noen ganger har man tankene et helt annet sted andre ganger har man virkelig ingenting å komme med fordi man ikke vet nok om temaet. Saken er hvilken type lytter man er gjennomgående. Er du den som bare venter på å få fortelle dine egne nyheter når andre snakker? Eller enda verre avbryter for å få komme med ditt? Eller er du den som bryr deg på ordentlig, hører godt etter, kommenterer og diskuterer? Og sist, men IKKE minst: er du den som sitter og verker etter å fortelle det du nettopp har hørt videre til andre venner eller en ærlig venninne som beholder det du fortrolig er blitt fortalt akkurat der det var ment til å beholdes?
Smak litt på den du! Og tenk spesielt på det neste gang noen forteller deg noe, enten det er en morsom, dagligdags eller kjempespennende historie. Det er jo en grunn til at vi har to ører, og én munn.
14 ting du ikke visste om overvekt
Siden nyttår har jeg konstant tenkt på vekt, kosthold, kalorier og sunn/ usunn mat. Det har tatt helt overhånd i teorien, selv om praksisen på langt nær har vært like streng. På womanweb fant jeg noen interessante fakta om temaet. Og jeg ble faktisk skremt nok til å legge fra meg de nyinnkjøpte lilla påskeegga, hvert fall for en liten stund. La meg presentere...
14 TING DU IKKE VISSTE OM OVERVEKT:
- Produsentene av barneseter lager stadig større modeller, siden undersøkelser viser at 250 000 amerikanske barn under seks år er for store til de ordinære setene.
- Fra 1991 til 2000 har gjennomsnittsvekta i USA økt med nesten fire kilo.
- For ti år siden ble Manuel Uribe forlatt av kona, fordi hun bekymret seg for vekta hans. I dag veier han 550 kilo, noe som tilsvarer fem babyelefanter!
- I 2004 måtte Luftfartsvesenet i USA øke gjennomsnittsvekta for menn fra 77 til 84 kilo.
- Flyselskapene brukte 275 millioner dollar (ca 1,8 mrd. Norske kroner) på 350 millioner ekstra liter med brennstoff for å kompensere den økte passasjervekta. (Aha – er det derfor man ikke får gratis mat på flyene lenger?)
- I 2002 måtte flyselskapet Virgin Atlantic betale over 150 000 kroner i erstatning til Barbara Hewson, etter at hun ble flatklemt av en overvektig passasjer i nabosetet. Barbara fikk blodpropp i brystet, akutt isjas, rev opp leggmuskulatur og var deprimert i en måned etter flyturen.
- Ved Duke University Medical Center har man funnet ut at menn og kvinner som tar av ti prosent av sin kroppsvekt, opplever en markant forbedring av sitt sexliv.
- Overvekt er den nest største dødsårsaken i verden, etter røyking.
- For to år siden lanserte fastfoodkjeden Hardee’s sin ”Monster Thickburger”. En 300 grams Angus-biff med fire skiver bacon, tre skiver ost, majones og hamburgerbrød med smør. Monsteret inneholder 1420 kalorier og 107 gram fett!
- Undersøkelser viser at overvekt kan føre til søvnmangel.
- Samtidig viser undersøkelser at søvnmangel kan føre til overvekt.
- Urinnvånere som australske Aboriginere og Pima-indianerne i Arizona utviklet først overvekt, type 2 diabetes og høyt blodtrykk etter overgangen til den vestlige livsstilen.
- Dersom alle dødelig overvektige i USA bosatte seg i én stat, ville det vært den tolvte høyest befolkede staten i landet.
- En undersøkelse fra 2003 viste at 21 prosent av alle grunnskoleelever i New York City er overvektige.
(Kilde: www.womanweb.no)
Tørre tårer
En skribent i Woman nevnte en gang "følelsesrunking" i en spalte. Dog ikke en seriøs psykologspalte, men en spalte om livet generelt sett fra en helt vanlig journalist sin side. Av og til fløy tankene hennes langt avgårde. Hun kunne forestille seg at kjæresten døde i en bilulykke, foreldrene alvorlig syke eller en nær venninne som tok selvmord. Hun så for seg hvordan hun mottok beskjeden om de tragiske hendelsene og hvordan hun gråtkvalt måtte meddele det hele til familie og venner. Hun så for seg seg selv stående i begravelse og holde tale eller seg selv som la roser på kister som ble senket ned i jorden. I de verste tilfeller kunne hun til og med se for seg seg selv død og alle de sørgende omkring. Og alle disse tankesprangene mens hun gråt sine sårt tiltrengte tårer.
Det samme gjør jeg. Hvis jeg synes det går dårlig med kjæresten ser jeg for meg hvordan vi gråtende holder rundt hverandre og har innsett at forholdet må ta slutt. At vi sammen skjønner at vi ikke har noen framtid sammen og gråter våre modige tårer. Jeg kjenner den vonde følelsen av å ligge aleine i senga eller ser for meg at jeg ser på triste kjærlighetsfilmer og døyver sorgen med is rett fra boksen. Andre ganger ser jeg for meg at hele familien min dør i bilulykke og jeg er den eneste igjen. Alle lurer på hvordan det vil gå med meg nå og jeg holder en gråtkvalt tale under begravelsen, før jeg faktisk svimer av av utmattelse. Skrekkscenario til tusen, men ja. Jeg ser disse hendelsene tydelig for meg. Men tårene mangler. Uansett hvor mye jeg vil og uansett hvor godt det hadde vært å gråte, så holder tårene seg godt planta bak øyelokka mine.
Av og til er man bare lei seg, uten en spesiell grunn. Eller det kan være små grunner som gjør livet kjipt akkurat der og da. Livet kommer til å gå til hælvete, fremtidsutsiktene er usikre og ingen skjønner en dritt av hvordan JEG føler det. Man går fra å være glad til å være trist. Kanskje gråter man litt. Kanskje, men bare kanskje veit man hva som er galt. Det er i alle fall veldig, veldig synd på en. Så går tristheten over i tiltaksløshet og man vil fortsette å være trist, mest på trass. Akkurat i det tårene har sluttet å renne og snørra er tørka bort, kommer kjæresten hjem. Smilende og glad, med et kyss på lur. Faen! Ser du ikke at jeg er lei meg? Ser du ikke at jeg er på randen til sammenbrudd her? Ser du ikke at jeg har sittet her og grått for meg selv bare for å innbile meg sjøl hvor jævlig hardt livet mitt er? Nei, takk skal du faen meg ha. Hvis ikke han skjønner hva som er gærent med meg, hvem skal skjønne det da? Faen! Faaeeen!
Etter litt surmuling som tydeligvis ikke hjelper, går det som regel over av seg selv. Eller med hjelp fra noen gode venninner som skjønner akkurat hva man trenger: en koselig sms hvor det står hvor snill og god man er. Man skjønner at nei, det var faktisk ingen virkelig grunn til å deppe denne gangen heller. Kanskje var det bare PMS, kanskje var det bare et lite "jeg har ingen problemer, men kunne jo hatt det-syndrom". Eller kanskje var det en grunn for å sitte stille i sofaen uten mål og mening for å trøste seg selv. Når man er midt oppi det, føles det som om man er den dummeste, den styggeste, den slemmeste, den mest dumsnille eller den mest venneløse personen i hele verden, alt etter hva som passer der og da. Og man har det fælt. Helt grusomt! Like om hjørnet for innleggelse eller psykologhjelp. Når det er over, gjerne like fort som det kom, føles alt bra igjen. Helt til neste nei-dag. Og sånn går det i et evig kretsløp.
Noen som kjenner seg igjen?
Nettprat
Nettmøter er vel spesielt utbredt innen realitykonseptene. Deltakerene stiller som regel opp dagen etter at de har blitt stemt ut og tar imot ris, ros, spørsmål og drittslenging. Men også folk fra andre typer TV-programmer eller situasjoner stiller til nettprat, noe av det har faktisk gode hensikter også. Som f.eks. pedagogen som stilte opp for å svare bekymrede barn på spørsmål etter Tsunamien i Sørøst-Asia i 2004. TV-kokker kommer med mattips og ernæringsfysiologer får spørsmål om trening og kosthold.
Men så er det kjendisene da. Farmen-deltakerne f.eks. har stilt opp på rekke og rad den siste tiden for å pirre seernes nysgjerrighet. Det samme gjorde Idol-deltakerne og folka fra de siste rundene med Big brother og jeg regner med at det er en del av pakke når man deltar på sånt. Men hvem er det som sender inn? Hva er det som får folk til å lure så innmari på hvilken brus Gaute Grøtta Grav liker best f.eks.? Eller faktisk tro at en utstemt Farmendeltaker vil fortelle hvem som vinner konkurransen.
Joda, Gaute svarte ærlig og redelig at han hater brus, men elsker vann. Om det var for å være et godt forbilde eller om han faktisk hater brus, vites ikke. De fleste stiller spørsmål om kjærlighet og gir komplimenter. Én kritiserte f.eks. Farmen-deltaker Kari for å spolere ukesoppdraget. Hvem bryr seg? Hvem er såå inne i seriene at de faktisk går hen og skriver et skarpt formulert nettpratinnlegg om hvordan deltakeren oppførte seg i sin respektive serie?
Men det er likevel ikke det som tar kaka. Det blir nesten litt søtt når en jente spør om Marianne (også fra Farmen) kan legge henne til på msn-lista si eller "Silje 6 år" indelig ønsker at hun kunne gitt skiløpmedaljene sine til Marianne. Andre ting er mer tragisk. Som "Kjære Sturla Berg Johannesen. Vil du gå på date med meg?" eller "Har du kjæreste? Jeg er singel! Hint hint". Men for all del, det er jo lov å prøve seg.
Og akkurat det har jeg tenkt til å gjøre. Man kan jo ikke la være når neket over alle nek: selveste Pia Haraldsen stiller til nettprat tirsdag 27. februar. Send inn ditt allerede spørsmål nå!
Hurra for kongen vår!
Hipp hipp hurra, hurra, hurra!
I dag, den 21. februar 2007, fyller Kong Harald 70 år og etter TV-bildene å dømme er det reine 17.mai-stemninga i Norge i dag. Garden spiller og de kongelige vinker, folket feirer og Kongen smiler lurt som vanlig. Folkefest er kanskje å ta litt i, men selv syns jeg at det er både rørende og litt søtt at vi har en så flott konge som vi har. Ja, det er faktisk akkurat det som har slått meg de siste dagene: vi har en flott konge. En flott konge og en flott kongefamilie.
Kongen er en staut kar, for å bruke et passende, men kanskje litt gammeldags uttrykk. Som min kjære Silje sa til meg i dag: Ja, du er gammal hvis du syns kongebursdagen er interessant. Men da får jeg heller være litt gammal, for denne kongefamilien, den fascinerer meg!
Vi har som nevnt den staute og trofaste kongen vår. Og ved sin side har han Dronning Sonja, som kanskje kan virke litt streng. Men det lurer noe under der, det er jeg skråsikker på. For det første tror jeg hun er ganske pedagogisk og formell, med en humoristisk undertone. De måtte forøvrig sloss i NI år før de fikk hverandre, Kongen og Dronningen. Så kjærlighet må det definitivt være. Og hun er jo faktisk flott hun også. Noe de to barna, Haakon og Märtha er en herlig blanding av. Uansett hvordan man vrir og vender på det, kan man ikke unngå å se at de har blitt to fantastiske mennesker begge to. Og hvem arver de på? Jo, nettopp kongen vår.
Hadde jeg vært rik skulle jeg kjøpt meg en eske Kong Haakon, spretta en champagne og skåla for kongen vår. Jeg nøyer meg med skummamelk med Nesquik.
HIPP HIPP HURRA!!!
Tid for kos og avslapping i Bergen
Helgen var stort sett prega av avslapping, men ingen skal komme å si at tid med denne gjengen ikke er kvalitetstid! Vi gjorde som seg hør og bør: shoppa, var på kafe, var ute på byen, spiste, var på kino, lå på sofaen, så på film, skravla, skravla og skravla.
Ops! Jeg sølte...
Uten internett
God helg!
God som full
Det var i dag det gikk opp for meg! Annelin har dratt, Karoline har dratt, Susanne har dratt... Står jeg virkelig her i Trondheim med eneansvaret for Silje? Iiiik! Frykten brer seg, jeg får nesten ikke puste. Klarer jeg dette her? Jeg som så vidt veit hvor de ulike utestedene er i byen. Hvordan skal jeg takle det når Silje natt til søndag sender en melding hvor det står "Hent meg!" eller ringer meg fortvilt og snøvlete forteller at hun ikke veit hvor hun er?
Litt fakta må på plass her. Silje er verken psykisk utviklingshemmet eller spesielt vimsete. Hun blir bare så utrolig full når hun først er full og da er det greit med assistanse for å få henne trygt hjem igjen.
Som den gangen på Samfundet, da Silje plutselig var borte og mobilen hennes slått av. Vi gikk hjem, men rommet hennes var låst og samma hvor mye vi hamra på døra, fikk vi ikke kontakt. Vi gikk ut ifra at hun var et eller annet sted på Samfundet og der kunne hun jo ikke være aleine i den tilstanden. Så jeg og Karoline dro ned igjen på Samfundet, men ingen Silje var å se. Vi leita på doene og spurte kjentfolk, men gav til slutt opp. Jeg må dessverre innrømme at jeg faktisk sov godt den natta, til tross for at jeg så for meg stor leiteaksjon og "savnet-plakater" med bilde av Silje på de nærmeste dagene. Det var først morgenen etter at jeg virkelig blei litt redd. Silje var forsatt borte! Heldigvis viste det seg at Silje faktisk hadde sovet godt i senga si hele natta, men vært så full og borte at hun ikke hørte hamringa vår på døra. Hun huska ikke åssen hun hadde kommet seg hjem og mobilen var borte. Stakkar!
Dette er bare en historie av mange og jeg skal ikke nevne alt. Heller ikke utgi alle detaljene. Men noen glimt må jeg nesten få med.
Som den gangen Silje og en trønder i Bulgaria stjal en spritflaske som du drakk fra mens de svømte rundt i et svømmebasseng MED klær på. Eller da jeg måtte følge henne hjem fra naboens fest og hun endte opp med å svømme i et gjørmehøl. Det kom faktisk noen folk forbi og lurte på om det blei nachspiel hos Silje som vanlig. Haha!
En ting skal du ha Silje: du lager fantastiske historier og mye moro. Og jeg ser fram til å passe på deg dette semesteret. Det er alltid en ledig sofa hos oss. Hvis du bare finner veien så skal jeg re opp jeg.
SKÅL!
Schæschten min
"For ingen kunne smile som Siri-Helene"... En faktisk ganske fin sangstemme høres fra dusjen. DiLillos' "Smilet til Cecilie" har fått en ny og, for mitt vedkommende; veldig sjarmerende tekst. Jeg smelter. Gang på gang! Og nettopp pga de små, søte tinga min kjære Stian gjør i hverdagen, fortjener han en hyllest blant mine kjære.
For halvannet år siden møttes vi i Bulgaria. På bursdagen min i november samme år, kom han på overrraskelsebesøk regissert av Heidi & co, og da var det plutselig gjort, gitt. Nå har vi vært sammen i litt over et år og har foreløbig ingen planer om å stoppe her.
Veit egentlig ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne kjekke, snille, morsomme, ryddige (ja faktisk), rare (veldig rare), flinke, gode, tøysete, spesielle og ikke minst beste gutten, jeg. For øyeblikket lurer jeg egentlig på hva skulle gjort uten.
Stian, jeg elsker DEG!
Eksotisk NÅ!
Tenk om jeg lå på en solseng på denne deilige stranda akkurat nå. Sukk...
Fortid, nåtid, framtid
Første måned av 2007 er over og den har på mange måter vært innholdsrik, hva tanker angår. Åtte mer eller mindre kjente jenter på min alder (eller yngre!) venter barn, en av mine beste venninner er ferdig med en bachelorgrad dette semesteret, to andre venninner har sin siste 2-måneders sommerferie i år og neste sommer er de ferdigutdanna sjukepleier og førskolelærer. Ei annen venninne har begynt sitt første år på lærerskolen, akkurat som hun har planlagt i årevis. Hun stortrives og veit at dette er det helt rette for henne. Jeg har også en venninne som studerer afrikastudier, som skal ta et semster i Uganda og sannsynligvis kommer til å redde verden når hun blir stor. Også har vi meg da! Studenten fra hælvete. Jenta uten ordentlige fremtidsplaner.
Her er et kort resymé av livet mitt de siste åra:
To år på videregående hvor jeg verken var stolt eller likte det jeg dreiv med. Siste år på videregående hvor jeg faktisk likte det jeg dreiv med, men heller brukte tida på å skulke og feste. (Plusspoeng for den fenomenale russeavisa jeg var med på å lage). Så et år på folkehøgskole, for å finne meg selv. SÅ: den første prikken over i'en, nemlig mitt første sturreår. Halvt arbeidsledig, halvt studerende. NÅ: surreår nummer to, altså prikken over den neste i'en: studerende på feil plan, uten mål og mening. Hvert fall sånn som det føles nå.
Da man var liten var alt enkelt. Jeg skulle bli kassadame på Brekke når jeg blei stor. Om det var det eneste yrket jeg visste noe om eller om jeg bare syntes det var morsomt i butikken, veit jeg ikke, men planen var i alle fall klar. Hvert fall for noen år! Seinere ville jeg bli forfatter. Fantasien var på topp og jeg leste massevis av bøker. På samme måte som jeg alltid har fått høre at jeg har fint hår, fikk jeg til stadighet høre at jeg var flink til å skrive. Selvtilitten var på topp og jeg var ikke redd for å si det høyt. Jeg skulle bli forfatter! (Noe som blant annet kan sees på vennesidene i diverse skolebøker). På den tida var janteloven et ikke-eksiterende problem for meg og tanken på at jeg ikke skulle være god nok var fraværende. Som sagt, jeg skulle bli forfatter!
Jeg skal ikke mer enn et par år tilbake for å komme til en tid hvor jeg var fast bestemt på å bli lærer. Bitterheten over dårlige lærere opp igjennom tidene gjorde meg fast bestemt på å bli en fantstisk god lærer, med alle de kvalitetene mine BRA eks-lærere hadde hatt. Snill mot alle elevene, rettferdig og god til å lære bort. Samt en skikkelig maniac når det kom til skrivefeil selvfølgelig.
Bare for å nevne det. Jeg har vært innom tanken på følgende yrker også: murer, kokk, filmskuespiller, sosionom og barnehagearbeider.
Men hva skjedde med alle drømmene? Har jeg f.eks. blitt for dårlig til å skrive med åra til å bli forfatter? Eller for fonuftig til å bli skuespiller? At jeg har fått litt andre fremtidsutsikter enn å sitte i kassa på Brekke er jo en ting, men hadde det vært det verste i verden? Jeg mener, jeg har hatt en hel sommer som reinholder for ISS og DA kan man snakke om det verste i verden da. Var det kanskje det som tok knekken på meg?
Sannheten er at jeg er livredd. Livredd for at ingen skal like det jeg skriver. At det ikke skal være bra nok. Når jeg skriver innlegg til bloggen min knyter det seg i magen min. Hva om noen leser dette og syns det er skikkelig, skikkelig dårlig? Tanken på å få et manus i retur er direkte skremmende, hvis jeg skulle finne på å sende noe til noen da. Sa jenta som allerede i 5. klasse skreiv to skuespill som ble oppført for hele skolen og foreldrene, med meg selv i hovedrollen. Syngende på en scene! Hva faen gikk gærent? Når sneik den lille stemmen som bare kan si "kan ikke" seg inn i hue mitt? Har jeg rett og slett bare blitt skikkelig feig?
Tilbake til nittitallet
Lørdagens fest var dedikert til et tiår som ALDRI må få sin renessanse; nemlig 90-tallet!
Det er direkte flaut å tenke på hvordan vi så ut på den tida. Collegegensere, Fila-sko, knappebukse og ikke minst den grusomme midtskillen som ingen vel egentlig kler, prega motebildet. Og innen musikk begynte starten på det som skulle bli techno, trance og dance i det neste årtusenet. Jeg nevner i fleng: Bailando, Vill ha dig i mørket hos mej, Superherolover, Bombastic og ikke minst Scatman. Storfilmen Titanic gav dessuten sitt bidrag til klinelåtene med My heart will go on. I friminuttene spilte vi om Poisonbrikker som om selve livet stod på spill eller bytta Spice girls bilder for å få hele samlinga. Jeg gir faktisk Spice girls litt av skylda for at vi så ut som vi gjorde. Når verdenskjente stjerner kler seg i joggebukse og pletåsko, ja da kler man seg deretter. Og får dessverre et horibelt resultat å se tilbake på.
Vi holdt oss til musikkminnene under gårsdagens fest. Av og til er det jammen godt å trøste seg med at det hele tilhører et annet årtusen gitt. SKÅL!
NEI til midtskill!
Som sagt: ingen kler midtskill. 
Litt i farta gitt! 
Ja, det er faktisk Malibu (kokkosrom) blanda med melk. 
Er Chris LITT lei av musikken tro?
